Lær mer om gjeldsordningsloven

Lær mer om gjeldsordningsloven

Det er mange grunner til at det er godt å bo i Norge, og en av de tingene som gjør det bra, er at man har noe som heter en gjeldsordningslov. Men hva er det egentlig, hvordan fungerer det og hva er det egentlig som avgjør om man kvalifiserer seg til det? Ordninger som dette er laget for å hjelpe folk ut av gjeld og få både livet og økonomien på rett kjøl igjen etter økonomiske problemer, og er noe som gjør det lettere å komme ut på den andre siden av gjelden sin.

Det er ikke bare å legge et budsjett, og tro at det er løsningen på alle økonomiske problemer. For noen ganger havner man bare litt i en knipe som ikke er så lett å komme ut av igjen selv, og her er det rimelig greit at man kan få litt hjelp av denne ordningen. Det er en avtale om å betale mest mulig ned på den gjelden man har i en konkret og avgrenset periode. Som hovedregel er denne perioden fem år, og sikter mot å få slettet all den restgjelden man har.

Ordningen omfatter stort sett alle typer gjeld, enten det er på kredittkort, til banken eller til og med til det offentlige. Det er en utrolig fin ordning som kan hjelpe mange ut av en ellers umulig økonomisk situasjon og det er noe som mange benytter seg av. Men fordi det er en så gunstig ordning, selv om det selvsagt er noen harde år man får, til tross for hjelpen, så er det en ordning man bare kan benytte seg av en gang i livet.

Hvem kan få hjelp av gjeldsordningen?

Når det kommer til gjeldsordningen, er det i grunnen ikke så mange krav til hva man skal kunne oppfylle for å kunne ta del av ordningen. Det aller viktigste er liksom bare at man oppfyller det store og endegyldige kriteriet – nemlig at man er fult og helt ute av stand til å betale for seg og at dette er noe som ikke bare er midlertidig. Dette vil si at man blir vurdert på at den tilstanden man befinner seg i, er av mer eller mindre permanent karakter og er noe som mange ikke lever opp til.

Det er blant annet derfor at det ikke finnes så mange andre kriterier, for dette er et kriteria det i og for seg ikke er særlig lett å leve opp til, og gjør at det bare er de som reelt sett faktisk virkelig trenger det, som får denne hjelpen. Et av kravene er nemlig også at ordninga ikke må kunne virke urimelig eller støtende for andre, som kanskje også trenger hjelp, men som i høyere grad selv har ressurser til å over tid kunne komme seg ut av situasjonen selv.

Dette er i grunnen et fint vilkår, for hvis staten skal gå inn og hjelpe, må dette nesten være et kriteria, og sørger for at det bare er de som rett og slett ikke kan komme ut av det selv, og som man vil unne hjelp, vil få hjelpen. Man har også rett til bistand til prosessen hvis man ønsker å søke.